Pærebrann

Utbredelse

Pærebrann forekommer i store deler av verden. Den ble første gang påvist i Norge i 1986 i Stavanger-området. Etter flere års målrettet innsats ble sykdommen i 1994 vurdert som utryddet, men den ble påvist igjen i 2000. I 2020 ble pærebrann for første gang påvist i kommersiell fruktproduksjon i Norge, i et nyetablert eplefelt av sorten ‘Rød Gravenstein’ i Rogaland. Sykdommen ble senere erklært utryddet i det aktuelle anlegget. Kartlegging de siste årene har vist at sykdommen er mer utbredt enn tidligere dokumentert. Førstegangspåvisning ble gjort i ni nye kommuner i 2022, 15 nye kommuner i 2023 og i Kragerø og Porsgrunn i Telemark i 2024. I 2025 ble 32 kommuner i åtte fylker kartlagt uten påvisning i nye kommuner.

Vertplanter

Pærebrann er en av de alvorligste sykdommene på eple og pære internasjonalt og kan gi betydelige økonomiske tap i disse produksjonene. Mange andre arter i rosefamilien er også mottakelige. Viktige vertplanter finnes blant annet innen slektene Cotoneaster, Crateagus, Cydonia, Malus, Pyrus, Pyracantha og Sorbus. Mottakeligheten varierer mellom arter og sorter innen de ulike vertplantegruppene.

I Norge påvises pærebrann hovedsakelig i mispelarter (Cotoneaster), særlig bulkemispel (C. bullatus). Mange mispelarter forekommer forvillet og kan lokalt danne store bestander, og utgjør derfor viktige smittekilder i urbane og kystnære områder. Flere mispelarter har lang blomstringsperiode og kan dermed være utsatt for blomsterinfeksjon over en lengre periode. Latent smitte i plantemateriale kan også bidra til spredning. 

Per 2025 er pærebrann påvist i Norge på følgende vertplanter: Aria edulis (sølvasal), Cotoneaster bullatus (bulkemispel), C. dammeri (vintermispel), C. dielsianus (dielsmispel), C. divaricatus (sprikemispel), C. horizontalis (krypmispel), C. lucidus (blankmispel), C. salicifolius (pilemispel), Crataegus monogyna (hagtorn), Malus domestica (eple), Pyrus communis (pære), Rosa rugosa (rynkerose) og Sorbus ‘Eastern Promise’ (hagerogn). I 2025 ble sykdommen for første gang i Norge påvist i rynkerose, hagtorn og dielsmispel. Påvisningene er bekreftet av NIBIO ved isolering og molekylær identifikasjon av Erwinia amylovora.

Overlevelse og spredning

Bakterien angriper mottakelige planter i blomsten, unge skudd, naturlige åpninger (spalteåpninger, lenticeller og hydatoder) og sår etter skjæring eller andre skader. Fra blomsten formerer bakterien seg og trenger inn i skudd og siden til greiner og stamme. Temperaturer over 14 ⁰C kreves for infeksjonen i blomsten. Ved temperaturer over 20 ⁰C får sykdommen en epidemisk utvikling dersom det er høy fuktighet enten som dugg eller regn. Mindre busker kan bli drept i løpet av få uker, større busker og trær kan dø i løpet av noen måneder. Om temperaturen synker under den kritiske temperaturen, stopper angrepet, men det tar seg opp igjen så snart det blir varmere i været.

Bakterien kan overleve i barken fra en vekstsesong til neste, og når treet kommer i vekst vil bakterien formere seg så snart det blir varmt nok for den. Bakterieslimet i blomster og utenpå barken tiltrekker bier og andre insekter. De fører slimet og infiserte pollenkorn med bakterier til nye blomstrer under pollineringen. Planter som blomstrer over lang tid i varmt vær er ekstra utsatt for blomsterinfeksjon. For prydbusker er lang blomstringsperiode en verdifull egenskap, og slike arter som bulkemispel (Cotoneaster bullatus) er derfor ekstra utsatt for pærebrannsmitte.

Bakterieslim kan også spres til naboplanter med vannsprut i regnvær. Transport av nylig smitta planter uten tydelige symptomer kan spre smitten til nye områder. Flytting av bikuber og utstyr som blir brukt i beskjæring og håndtering av plantene er andre mulige transportveier for pærebrann. Sykdommen har trolig blitt spredt både globalt og i Europa med smitta plantemateriale.

Bakterien overvintrer i smittede vertplanter. Overvintrende kreftsår på greiner og stamme er en viktig smittekilde om våren. Blomsterinfeksjon er en vanlig infeksjonsvei, og pollinerende insekter kan fungere som vektorer. Vertplanter som blomstrer over lang tid, blant annet flere Cotoneaster-arter, kan derfor bidra til å opprettholde og spre smitte i områder med pærebrann.

Symptomer/skade

Typiske symptomer er rask visning av blomster og skudd på mottakelige prydbusker og frukttrær. Unge skuddtopper bøyer seg ned i spissen og danner en karakteristisk krok, og bladene blir brune fra stilkfestet ut mot spissen. Etter en tid kan det komme fram små grå dråper av bakterieslim på skuddene og barken blir mørkegrønn til brunaktig uten noen skarp grense mot frisk bark. Det er karakteristisk at visne blomster og blader blir hengende lenge på skuddene. I tørt vær tørker slimdråpene inn og danner et glinsende belegg utenpå barken. De første symptomene kommer 7-10 dager etter smitte under gunstige forhold.

Pærebrann har stor økonomisk betydning i fruktdyrking og grøntanlegg. Den ødelegger også prydbusker og trær i parker og grøntanlegg.

Bekjempelse

Pærebrann forvaltes i Norge gjennom overvåking, kartlegging, sanering av smittede planter og forebyggende fjerning av lett mottakelige vertplanter. Kontrollområdene i pærebrannforskriften er delt inn i pærebrannsone, bekjempelsessone og forebyggende sone, med ulike tiltak avhengig av sykdomsstatus. I forebyggende sone prioriteres forebyggende rydding særlig i områder med stor eple- og pæreproduksjon. Forebyggende fjerning av lett mottakelige vertplanter har særlig vært rettet mot storbladete Cotoneaster, spesielt bulkemispel.

Det finnes ingen effektive og godkjente kjemiske bekjempelsesmidler mot pærebrann. Spredningsrisikoen reduseres blant annet ved å hindre spredning med smittet plantemateriale og ved å følge restriksjoner knyttet til flytting av bikuber og bruk av utstyr ved beskjæring og håndtering av vertplanter. 

Litteratur

Vanneste, J. L. (2008). Erwinia amylovora (fire blight). In J. L. Vanneste (Ed.), CABI Compendium of Plant Diseases (pp. 1–12). Wallingford, UK: CABI Publishing. https://doi.org/10.1079/cabicompendium.21908

Melbøe, N. S., Sletten, A., Talgø, V., Perminow, J. og Skog, T. E. 2022. Aksjon pærebrann 2021 – Rapport om overvåking, kartlegging og bekjempelse av pærebrann. Et samarbeidsprosjekt mellom Mattilsynet og NIBIO. NIBIO RAPPORT 8(89).

Espevig, K., Onarman Umu, Ö. C., Rossmann, S. L., Larssen Sekse, M. og Skog, T. E. 2024. Aksjon pærebrann 2023 – Rapport om overvåkning, kartlegging og bekjempelse av pærebrann. NIBIO RAPPORT 10(56).

Espevig, K., Onarman Umu, Ö. C., Larssen Sekse, M., Akselsen, I.-L. W. og Alvin, C.-H. L. 2025. Aksjon pærebrann 2024 – Rapport om overvåkning, kartlegging og bekjempelse av pærebrann. NIBIO RAPPORT 11(53).

Espevig, K., Onarman Umu, Ö. C., Larssen Sekse, M., Akselsen, I.-L. W. og Alvin, C.-H. L. 2026. Aksjon pærebrann 2025 – Rapport om overvåkning, kartlegging og bekjempelse av pærebrann. NIBIO RAPPORT 12(67).

Mattilsynet, 2026. Pærebrann. https://www.mattilsynet.no/planter-og-dyrking/planteskadegjorere/paerebrann